Steinar LONE
Traducere de Steinar LONE
VI
Vechituri și obiecte pline de melancolii mai găseam și în alt etaj părăsit, în casa bunicului meu. Pereții aici erau acoperiți cu tablouri ciudate, înrămate în cadre groase de lemn aurit ori în cadre mai subțiri de pluș roșu. Mai erau și niște rame făcute din scoici mici, alăturate, lucrate cu o minuțiozitate care mă făcea să le contemplu ceasuri întregi. Cine lipise scoicile? Care fuseseră gesturile mărunte, vii, ce le uniseră? În astfel de lucrări defuncte renășteau deodată existențe întregi, pierdute în ceața timpului ca imaginile din două oglinzi paralele, înfundate în adâncimi verzui de vis.
Într-un colț zăcea gramofonul cu pâlnia răsturnată, frumos vopsită în felii galbene și roze, ca o enormă porție de înghețată de vanilie și trandafir, iar pe o masă se găseau diferite stampe din care două reprezentau pe regele Carol I și regina Elisabeta.
Tablourile acestea mă intrigară mult timp. Mi se părea că artistul avea mult talent, pentru că trăsăturile erau foarte sigure și fine, dar nu înțelegeam pentru ce le lucrase într-o acuarelă cenușie, spălăcită, ca și cum hârtia ar fi fost ținută mult timp în apă.
Într-o zi făcui o descoperire uimitoare: ceea ce luam eu drept culoare ștearsă nu era altceva decât o îngrămădire de litere minuscule, descifrabile numai cu lupa.
În tot desenul nu era o singură trăsătură de creion ori de pensulă; totul era o alăturare de cuvinte în care se povestea istoria vieții regelui și a reginei.
Stupefacția mea răsturnă dintr-odată neînțelegerea cu care priveam desenele. În locul neîncrederii mele pentru arta desenatorului, luă naștere o admirație fără margini.
În ea simții necazul de a nu fi observat mai devreme calitatea esențială a tabloului și în același timp crescu în mine marea mea nesiguranță în tot ce vedeam: de vreme ce contemplasem atâția ani desenele fără a descoperi materia însăși din care erau alcătuite, nu se putea oare întâmpla ca printr-o miopie asemănătoare să-mi scape înțelesul tuturor lucrurilor din jurul meu, înscris în ele, poate, tot atât de clar ca și literele componente ale tablourilor.
În jurul meu, suprafețele lumii căpătată deodată luciri stranii și opacități nesigure ca ale perdelelor, opacități ce devin transparențe și ne prezintă dintr-o dată profunzimea unei odăi când o lumină se aprinde în dosul lor.
În dosul obiectelor nu se aprinse însă niciodată nicio lumină, și ele rămaseră întotdeauna scăldate de volumele ce le închideau hermetic și care păreau câteodată că se subțiază pentru a lăsa să se străvadă prin ele adevăratul lor înțeles.
VI
Gamle ting og gjenstander fulle av melankoli fant jeg også i en annen forlatt etasje, i huset til bestefaren min. Her var veggene dekket av merkelige malerier i tjukke forgylte trerammer eller tynnere rammer av rød plysj. Det var også rammer av små skjell, plassert ved siden av hverandre, et detaljarbeid som fikk meg til å betrakte dem i timevis. Hvem hadde limt skjellene der? Hvordan hadde vært, de små, levende bevegelsene som forente dem? I slike døde arbeider ble plutselig hele eksistenser gjenfødt, borte i tidas tåke som bilder i to parallelle speil langt inne i drømmende grønnlige dybder.
I et hjørne sto grammofonen med omvendt trakt, vakkert bemalt i gule og rosa striper, som en stor porsjon iskrem med vanilje og rose, og på bordet lå forskjellige trykk der to forestilte kong Carol I og dronning Elisabeta.
Disse bildene fascinerte meg lenge.Jeg syntes at kunsteren hadde mye talent, for trekkene var svært sikre og tydelige, men jeg forsto ikke hvorfor han hadde arbeidet i grå, falmet akvarell, som om papiret hadde blitt holdt lenge i vann.
En dag gjorde jeg en forbløffende oppdagelse: Det som jeg oppfattet som falmet farge var ikke annet enn en opphopning av bitte små bokstaver, som bare kunne dechiffreres med forstørrelsesglass.
I hele bildet var det ikke et eneste spor av blyant eller pensel; alt var en sammenstilling av ord der historien til kongens og dronningens liv ble fortalt.
Forbauselsen min kullkastet med det samme mangelen på forståelse som jeg hadde sett på bildene med. I stedet for skepsisen min til tegnerens kunst, ble en grenseløs beundring født.
I den merket jeg skuffelsen over at jeg ikke hadde lagt merke til den vesentlige kvaliteten i bildet før, og inne i meg vokste samtidig den store usikkerheten overfor alt jeg så: siden jeg i så mange år hadde betraktet bildene uten å oppdage selve materien som de besto av, kunne det ikke kanskje hende at jeg ved en liknende nærsynthet hadde unngått betydningen av alle ting rundt meg, det som kanskje var innskrevet i dem like klart som bokstavene som bildet besto av?
Omkring meg fikk plutselig verdens overflater merkelig glans og usikker gjennomskinnelighet lik gardiner, ugjennomskinneligheter som blir gjennomsiktige og plutselig viser oss dybden i et rom når et lys tennes bak dem.
Men bak tingene ble det imidlertid aldri tent noe lys, og de forble for alltid badet av volumene som stengte dem hermetisk inne, og som noen ganger virket som om de ble tynnere for at den virkelige betydningen deres skulle skimtes gjennom dem.